Sitter jeg i senga til storesøstera mi, Kristin, på Gå Ut Senteret i Hurdal. Jeg skriver på PC'en hennes, hvor både K, L og Ø-knappen har havna i støvsugeren til tante (egentlig hennes PC). Det går likevel an å skrive, pga en liten svart dings som står opp. Men den er løs på K-en, så hver gang jeg skal skrive den bokstaven, løsner den. Stress.
Men i alle fall: Jeg er i Hurdal. For de som ikke vet hvor det er, må jeg bare si at det gjør egentlig ikke jeg heller. Men det jeg vet, er at det er i skogen. Jeg kjørte hit i kveld (min første "langtur" alene), og det var skog, skog og mere skog. Turen skulle ta i overkant av en time, men pga diverse misforståelser mellom Kristin og meg, hvor jeg kjørte det som viste seg å være feil vei i et kryss, havnet bak to "vi kjører maks 35 kilometer i timen, og det er ikke snakk om at du får slippe forbi oss"-traktorer, fant ut at jeg kjørte i feil retning og måtte snu, tok det meg betraktelig lenger tid.
Det var i utgangspunktet ganske lite bensin på bilen, og på grunn av denne ekstra skogsightseeingen, begynte plutselig bensinlampa å lyse. Jeg hadde satsa på at jeg kunne overlate bensinfyllinga til Kristin i morgen (vi skal til Oslo å plukke opp lillesøster Marit og søskenbarn), men jeg innså at jeg måtte fylle selv for å komme meg fram. Og har jeg fyllt bensin før? Nope. Men det gikk heldigvis bra, og som dere forhåpentligvis har forstått, kom jeg fram.
Nå sitter jeg altså her, alene på Kristins rom. Elevene har felleskapskveld, og selv om jeg fikk tilbud om å være med, fant jeg ut at jeg bare ville føle meg enda mer stusslig der - alle er nemlig utkledd etter tema og ser ut som pensjonister. Ranveig og en del av jentegjengen er i Overhalla på gården til Ingvilds familie. Akkurat nå skulle jeg ønske jeg og kunne var der, i stedet for å være alene her.. :P
Men Kristin kommer sikkert snart, og da blir det koselig. Håper vi skal spise snart, er kjempesulten!
Men nå er vi (jeg) i alle fall litt igang igjen med blogginga. Så får vi prøve å holde det vedlike ;)
xoxo -
Skogstrollet
Da jeg kom over bloggen vår, oppdaget jeg at det siste innlegget ble postet for en måned siden. Oi.
Jeg kan ikke helt forklare hvorfor vi ikke har skrevet på så lang tid. Vi har vel kanskje hatt det litt travelt.. Det er mye som har skjedd, og selvsagt mye det bør blogges om. Men i første omgang, får det holde med ei liste over noe av det som har skjedd siden sist:
- Vi har vært på Kirk Franklin-konsert, noe som var helt UTROLIG BRA!
- Vi dreit oss ut i foran Vegard og Ole Jørgen i en bilettsituasjon - igjen (De må tro vi er helt...)
- Ranveig har vært leder på konfirmantleir for Aurekonfirmanter
- Jeg har vært på tenkor
- Vi har vært ledere på konfirmantleir for Heimdalskonfirmanter
- Vi har vært på Aktive Fredsreisertur til Polen og Tyskland og kjørt aalt for mye buss
- Vi har hatt jentekveld hos Ranveig, hvor Barathi og jeg ikke klarte og finne ut - og fortsatt ikke vet - hvilken sang en av sangene i Disney Channel's Camp Rock ligner på
- Jeg har kjørt bil og Ranveig har sittet på
- Ranveig har vært på fest i Klæbu
- Jeg har vært i Barcelona (Utrolig morsomt!)
Noe som i midlertidig fortjener sitt eget avsnitt, er dette: Ranveig har KJØRT OPP i dag! Utrolig bra! Gleder meg til vi skal ut og råne til I am God!
Var morsomt å blogge igjen, så tror faktisk jeg kjører på med et innlegg om hva som skjer akkurat nå...
xoxo -
Ingrid
Klokka er 23:53 og jeg får ikke sove. Vekkerklokka ringer om 4 timer og 40 minutter. Flott!
Ranveig ligger på en madrass på gulvet og både snorker og snakker i søvne. Hun høres litt sint ut, faktisk. Lurer på hva det er hun drømmer.
I morgen tidlig, klokka 6, drar vi med tog til Oslo. Vi skal på Kirk Franklin-konsert! Det blir utrolig bra! Men så er det nettopp dette da.. det at jeg ikke får sove. Nå har jeg prøvd masse. Lesing, beroligende musikk, stramme-alle-muskler-for-så-å-slappe-av-og-sovne, telling av sauer, telling av "Alle elsker Raymond"-episoder (ja, blir søvnig av det programmet), tenkt melkedrikking (orket ikke opp å hente glass), og lukke-øynene-og-vente-på-å-sovne-metoden. I tillegg har jeg vært innom alt mulig rart på nettet. Jeg har lest på diskusjoner, blogger, facebook, hørt på sanger, prøvd å få tak i sanger og lest nattahistorier. Men når ingenting virker, hva skal man da gjøre?
Kanskje bloggskriving er tingen? Kanskje blir jeg søvnig og trøtt i det jeg trykker på "publiser"? La oss inderlig håpe det. Jeg krysser føttene for det (skriver jo med fingrene, så blir litt tungvint). God natt!
xoxo -
sleepless in Trondheim
Til dere lesere der ute (alle to?); Unnskyld. Vi har vært utrolig dårlige til å skrive på bloggen vår. Men vi skal skjerpe oss altså! -Lover.
I dette innlegget vil jeg fortelle om noe som skjedde med meg for drøye to uker siden. Men først litt bakgrunnsinformasjon:
Da jeg var omtrent 10 år gammel, begynte jeg å bli allergisk mot frukt. Først var det kun eple jeg ikke tålte, etterhvert gikk det over til å bli kun banan jeg tålte. Så tålte jeg heller ikke banan, og jeg reagerte også om jeg spiste for mye salat, agurk e.l. Jeg kunne kanskje tåle en eplebåt eller to på en god dag, men ikke mer enn det. Da tettet det seg i halsen, prikket og klødde, ja - ble ordentlig ubehagelig. Og jeg er utrolig gla i frukt! Kjipt.
Opp igjennom årene, har jeg blitt forsøkt behandlet med både tabletter, akupunktur og mye annet. For to uker siden var Ranveig, to andre jenter og jeg samlet hos Ranveig. Vi hadde cellegruppe (samtale/bibel/kakespise-gruppe), og det var der jeg spurte om de ikke ville be for at jeg skulle begynne å tåle frukt igjen. De ba, og frimodig satte jeg tennene i et saftig, godt rødt eple. Etter å ha spist ca. 3/4 av eplet kjente jeg tendenser til prikking i halsen, og vi bad en gang til. Etter det, spiste jeg tre bananer og enda et eple den dagen. Og siden det har jeg spist frukt som bare det. Amen!
Så konklusjonen er; Det stemmer at "det dere ber om i mitt navn, vil jeg gjøre". Digg!
xoxo -
fruktspisern Ingrid
PS: Si fra om det er noe vi skal skrive om :)
- to me :D 18 år, 27.august. Hurraa!
- Ingrid
Ingrid sa "Vi tar teoriprøven i mårra". Ranveig sa "Okei". Ingrid sa "Det hold hvis vi tar nå prøva på nettet". Ranveig sa "Kjør på!".
Vi kom, vi sto, vi dro.
"Aha aha aha-aha-aha!"
xoxo -
stars
Fem ledere. Åtte konfirmanter. Fem dager i Rondane. Telt, sekk og fjellsko.
Finvær? Neeeh. Trua? Ja!
- I alle fall etterhvert. Ranveig var ikke så alt for gira to uker før, men da Ingrid plutselig sa at "Æ skull jo vært med, vet du!" og dette senere ble godtatt av kateketen, var det bare å kjøre på.
Ingrid kjente lederne, men hadde aldri møtt konfirmantene før. Hun hadde derfor veldig lyst til å sitte i samme bil som Ranveig. Etter et kvarters venting på Shell, ringer telefonen. Det er Ranveig. Hun forteller at bilen er full, men at Ingrid kan sitte sammen med en annen leder, Benjamin. Som Ingrid kjenner litt fra før. Litt. Heldigvis gikk praten lett, så lett at den nesten overdøvet den drepende stillheten fra konfirmantenes side. I Ranveigs bil, var stemningen på topp med "Fiskeboller lengter etter havet".
På Oppdal var det pause med storinnkjøp av snop og tjukklefse. Ranveig byttet plass med Benjamin, og vi rakk å lære konfirmantene både "halvape og helape" samt å komme på mange andre aktuelle leir-leker.
Allerede i det vi skulle begynne å gå, hadde metereologene ¨bevist sin troverdighet. Det regnet.
Pakking av sekk er ikke alltid like lett, og da vi hadde stablet den siste sekken på ryggen til konfirmantene, var allerede den første gruppa underveis. Uten kart, kompass og retnigssans, fulgte vi glad og fornøyde etter i håp om at de viste vei. Da vi etterhvert oppdaget at de gikk på motsatt side av elva, fant vi ut at den eneste muligheten var å holde seg tett til elva, for deretter å finne en overgangsmulighet. Etter tre kverters vandring, fant vi uit at dette var et slag vi var dølmt til å tape. Vi fant imidlertidig ut at det var vi som hadde holdt oss på rett side av elva, og at vi bare hadde brukt halvparten så langt tid om vi hadde holdt oss til stien. 50 meter lengre opp. "Vi e snart fram, bare en sving te no" ble en mye brukt setning for å holde konfirmantenes mot oppe. Og fram kom vi. Tilslutt.
Været nådde nye høyder da vi skulle sette opp felleslavvoen. Og om ikke det var nok, oppdaget vi, da vi endelig hadde fått satt opp denne og sikret den for vinden ved hjelp av steiner langs kanten, at konfirmantene hadde med seg et telt for lite. -Bra jobba, Fridtjof!
For at dette innlegget ikke skal ende opp som en bok, kommer en kort overtsikt over viktige happenings de ulike dagene. Enjoy!
Tirsdag:
Bestigning av Rondanes høyeste fjelltopp, Rondslottet (2178 moh.) Alle konfirmantene kom på topp. Og lederne også. På tur ned gikk vi sammen med "Supergutta"; Fridtjof, Christian, Erik, Sondre og Jan. Da vi, som ansvarlige ledere, tenkte at en snarvei tvers over fjellryggen ville være mye smartere enn å gå rundt, fulgte konfirmantene vlvillige etter. Da vi var omtrent 10 meter unna, valgte vi å overhøre Jans bemerkning om at "det ser bratt ut på kartet", og satte utfor. Jan og Sondre valgte den lange, unødvendige veien. Det var bratt. Tross utallige fall, skred og det ekstreme regn/haglværet, innså vi ikke hva vi faktisk hadde fått dem med på før vi så Fridtjof sitte i ly under en stein, kald, våt og forstått. (Sø'ørn). Ingrid la seg flat og lånte bort regnbuksa, og det ble sendt mer enn en bønn om at alle skulle komme ned like hele. Og det ble en ganske morsom historie. Og en grunn til å mobbe vår ikkeeksisterende retningssans. Lytt til erfarne fjellfolk.
Onsdag:
Denen dagen gikk med til sang, lek, sang, morro, sang og mer sang i lavoen. Halve gruppa dro på tur. (Benjamin og Fridtjof bada i Rondvatnet). Dagens høydepunkt: oppdagelsen av Chris' syke tegnetalent. Kveldens høydepunkt: mafia! (Selv om Ingrid sviktet alliansen på det groveste..Unnskyld).
Torsdag:
Vi våkna til fortvilte rop fra konfirmantene, da de beskyldte et dyr i å ha stjålet 8kg havregrøtblanding. Sympatinivået var ikke skremmende høyt så tidlig på morgenen, men da vi oppdaget at ett av brødene våre manglet, økte forståelsen. Men tur måtte det bli. Tåke og regn hindret topptur, og det ble derfor Rondvatnet i dag og. Underveis kom Ingrid med en uaktuell forespørsel om bading. Shabby stemning og krangling om "du må jo vær med da, æ har jo sagt 'I dare you to', og da må du jo bare kjør på!". Ingrids overtalelsesevne var like god som i mafia. Så bading ble det.
Etter mer mafia og dyrelydleken, hvor Sondre oppdaget sitt skjulte talent (bakBAAAK!), var det tid for å legge seg. Som de ansvarlige lederne vi er, ble det sovepose på oss tvert. På samme tid hadde konfirmantene og kateketen hendene fulle med jaging av rev.
Fredag:
Avreisedag.Pakking, rydding, og på med sekk. Hege fikk hofta ut av ledd. Sondres far kjørte inn feil dal for å plukke oss opp. Aiaiai! Og sist men ikke minst. dekket på bil nummer to var nesten flatt. Det ble derfor en noe sen avgang, men hjem kom vi!
Vi har også hatt undervisning, kveldsandakter og gruppesamlinger. Sylvei rakk å lese halve nytestamentet, og vi fikk en rekke vanskelige spørsmål fra konfirmantene. - Samrtere konfirmanter skal man lete lenge etter!
Takk for en konge tur! Håper dere er like gira som oss på mafiakveld med taco og sørlandschips?
-Let us know.
xoxo -
Fjortisshora og SKJØGskift.
Ny høst, nye muligheter. For å være litt symbolsk, fant min kjære storesøster ut at rydding av rommet mitt før morgendagens skolestart ville være på sin plass. Glad for all hjelp jeg kunne få, lot jeg være å spørre hvorfor i alle dager hun hadde lyst til å hjelpe meg med dette. Vi tok med oss en bunke cd-er, dusteren og støvsugeren og satte igang.
På planen sto rydding av både skap, skuffer, esker og hyller. Og siden jeg er en "hei-jeg-samler-på-alt-mulig-selv-om-det-aldri-noen-sinne-kommer-til-å-bli-brukt"-person, var dette en ganske omfattende jobb. Slik så rommet ut midt i ryddeprosessen (bilde tatt med mitt fantastiske mobilkamera):
Tre timer, en søppelsekk, fem plastposer og mange fylte esker senere, var rommet mitt strøkent. Strøkent, som det ikke har vært siden jeg flytta inn for 10 år siden. Og jeg er faktisk ganske ryddig av meg (i alle fall i blant). Mange års minner sortert, kaste og pakket. Så nå kan jeg legge meg med fred i sjel og sinn, og se utover mitt fantastiske rene og ryddige rom.
Dette må jo bare være en bra måte å innlede en ny høst på?
Takk, Kristin!xoxo -
Ryddedrotninga Ingrid
Etter en stressende arbeidsdag på McDonalds, fulgte en noe kjapp hjemtur for å pakke baggen til årets TenMisjonsFestival. En ivrig bestemor ringte tidlig på døra, klar til å gi meg skyss til sentralstasjonen. Med dagens kveldsmat i den ene hånda, og nøkkelen i den andre, ble huset låst, og vi kjørte iveg.
Da vi ankom, sto det allerede et svært lass med bagger, telt, soveposer og gira tmf'ere klar til en lang togtur. Men før ombordstigningen fant sted, var det nødvendig med en kjapp tur innom narvesen, hvor Vi Menn og annet spennende lesestoff ventet. Tradisjon.
Etter noen minutter over avgangstid, hadde ca. 4 av 15 tmf'ere satt seg godt til rette i togets seter. Til irritasjon for resten av togets gjester, småløp resten av de 15 frem og tilbake i toget for å finne en god soveplass for natten. Etterhvert måtte vi alle innse at å få samla sitteplasser var umulig. Ikke helt fornøyde, ble bagger plassert på hyller over hodene, mp3-spillere ble plugget inn, og vi var klare for en god natts søvn med deilige, grå togtepper, gule ørepropper og vakre sovemasker. Ikke lenge etter, lød en stemme over høyttalerne. Det var bare å pakke sakene sine. Flere av togets gjester skulle omplasseres på buss deler av veien ned til Oslo. Ørepropper ble tatt ut, bagger ble løftet ned, og nok en gang var 15 gira tmf'ere på vei gjennom toget.
Til tross for en noe sen avgang fra Trondheim sentralstasjon, var vi underveis. Kun 14 timer på tog og buss lå foran oss. Silje sto for underholdningen; høytlesning av upassende historier fra blader kjøpt på narvesen, i tillegg til en grundig gjennomgang av brukbare sjekketriks. Etter en kort stopp på Oslo S, var vi nok en gang på farten. 6-7 trøndere befant seg i lekevogna bakerst i toget, strødd utover gulvet, og sovende foran den fantastiske "Biefilmen". Plantet midt i mellom, satt to rødhårede sørlandsjenter. Da jeg våkna, fant jeg meg selv ansikt til ansikt med et fregnefylt fjes omgitt av rødt hår. Hun fant det passende med et "Æhæ, du e vågen!", før filmen trakk mer oppmerksomhet enn en noe trøtt og fortumlet trønder.
Iført cowboyhatt, solbriller og tennissokker (merk; trukket godt oppover leggene), gjorde trøndergjengen entré på årets TMF. Innsjekkingen gikk kjapt og greit, og det var på tide å sette opp telt. Noe vi raskt oppdaget ikke gikk like kjapt og greit. "Hmm...koffor e teltet bløtt?" Vår alles kjære Guro hadde i år, som i fjor, tatt på seg ansvaret for å ta med telt. Forskjellen fra fjorårets telt, var at det i år ikke hadde blitt luftet. Forskjellen fra fjorårets telt, var at det i år var dekorert med en deilig grønn og svart blanding av jordslag og mugg. "Det er mugg her, rull over..." Vi rullet et hakk til venstre hver natt, for at gleden av årets overraskelse ikke bare skulle ramme to av oss fire som delte telt.
Begivenhet: Tenmisjonsfestival
Location: Åpta camping (ikke langt unna Farsund)
Varighet: Mandag til lørdag
Gjennomsnittlig levealder: 14/15 år
Ja, gjennomsnittet på tmf'ere liggger midt mellom alderen til en 8.- og 9.-klassing. Men, disse seks dagene ble absolutt verdt turen. I år også. Dette var mitt femte år på TMF. Hvert år fylles dagene med lovsang, bibeltimer, dele-kvelder, bading, beachvolley, fotball og mye sosialt utenom. Paul Grønseth med band sørget for konge lovsang. Bilbeltimeholdere med sjarm og billig humor sørget for god påfyll. Og sist med ikke minst; Trønderbattaljonen sørget for seier i beachvolleyballturneringa! Det er vel også på sin plass å nevne at vi vant vanndag-konkurransene i tillegg. Selv om alderen til Trønderbattaljonens lagspillere lå hakket ovenfor andres, følte vi at en fortjent pappmedalje satte æren til trønderne på plass foran resten deltakerne under prisutdelingen.
Regn og gjørme ødela på ingen måte festivaluka, selv om et noe herpa telt førte til at vannet la seg godt til rette i baggene våre. Konstant fuktige klær førte med seg en aldri så liten forkjølelse, men alt i alt var det en vellykket uke.
Nå er jeg ferdig med min siste dag på jobb! Herlig! I den anledning fikk min kjære lillesøster, Marit, en visjon: "Hva med å ta med en kake som ser ut som et brev?" "Wow, det ville jo vært kjempekult", sa jeg. "Men jeg orker ikke å lage noen kake". Da jeg i går kveld satt nede i kjelleren, hørte jeg plutselig at kjøkkenmaskina gikk. Nysgjerrig gikk jeg opp, og så det: Hun sto å laget kake! Marit fortalte at hun hadde lyst å lage denne "brevkaka" - og jeg skal si dere den ble stilig!
Da jeg sto opp i dag tidlig, husket jeg at Marit hadde sagt at jeg ikke skulle ta med kaka, for hun skulle ordne ett eller annet. Deretter skulle hun ta den med bort hit. Tiden gikk, og jeg sendte etterhvert en melding og spurte når hun skulle komme. Meldinga jeg fikk tilbake var litt sjokkerende: Hun hadde ikke sagt noe om at jeg ikke skulle ta med kaka? Det var da jeg innså at jeg bare hadde drømt at hun hadde sagt dette. Og jeg som var helt sikker på at det hadde skjedd! Rart!
Så da måtte jeg bare legge meg flat og spørre om hun orket å komme bortover med kaka. Og snill som hun er, gjorde hun faktisk det! Og kaka var skikkelig god! Så det ble en flott avslutning på sommerjobben min. I kveld skal jeg treffe en gammel venninne jeg ikke har sett på lenge. Vi har faktisk ikke utvekslet julegaver enda. Flaut? Nææ. Morsomt? Ja! Så dette blir en flott kveld!
xoxo
Jeg setter meg ned i bussen. Langt bak, innerst ved vinduet. Regnet treffer ruten og renner nedover, sakte, som når tårer renner nedover et vått kinn. Musikken fra iPoden strømmer ut. Tonenes perfekte harmoni gir meg frysninger. Jeg lar tankene fly. Med ett blir jeg grepet av forbausning. To ord fyller hodet mitt:
Jeg er. Det er som om betydningen av disse to ordene akkurat har gått opp for meg. Som om jeg for første gang har innsett storheten i dem, kraften i dem. Jeg er. Jeg lever. Ingrid Skjøtskift, snart 18 år, med mine egne tanker, opplevelser og erfaringer. Med mine egne problemer, egne gleder og egne sorger. Jeg er en av mange, men ingen er som meg. Jeg er unik. Og jeg er heldig. -Veldig heldig. Jeg har en familie og venner som bryr seg om meg. Et sted å bo, mat på bordet og en seng å sove i. Jeg er takknemlig, men likevel... Jeg kommer ikke unna den følelsen som fyller meg...
Tankene mine vandrer av seg selv nå. De finner fram til bilder av folk som ikke er like heldige som meg. De som ikke har mat og klær, de som er alene, krigsofre og flyktninger. Jeg ser rommet mitt og alle tingene mine. Pengene som har blitt så viktige, alt det materielle som betyr så mye. Med ett blir jeg kvalm. Hvorfor i all verden lar jeg disse tingene styre meg på denne måten? Disse tingene som forteller meg at jeg aldri kan få nok av dem og at jeg aldri blir bra nok? Hvorfor velger jeg å sette dem på tronen i livet mitt? Disse tingene kan ikke fjerne følelsen.
Følelsen av å være alene. Alene, selv om jeg er omgitt av mennesker som bryr seg om meg, og av ting. Selv om jeg er så heldig. Alene. Jeg føler meg så utrolig liten. Så utrolig hjelpesløs. Jeg har gått av bussen nå og går bortover veien. Jeg vet ikke hva klokken er, men det er mørkt ute. Himmelen er dekket av mørke, regntunge skyer. Ensomheten river i meg, mørket omgir meg. Både utenpå og inni.
"Does this darkness have a name? This cruelty? This hatred? How dit it find us? Did it steal into our lives og did we seek it out and embrace it?"
Klumpen vokser i halsen. Det blir for sterkt, for tungt. Jeg føler meg bortkommen. Det er da jeg innser det. Jeg kan ikke klare dette alene. Det går ikke, jeg er ikke sterk nok. Sakte, med tårefylte øyne, løfter jeg blikket og hvisker stille: "Hjelp".
Fil.4,13 -
Ingrid
Siden Ranveig er på TMF, (tenmisjonsfestivalen) og sikkert vil blogge litt om hva som har skjedd der når hun kommer hjem, må jeg i mellomtiden kjede dere med historier fra min arbeidshverdag. Unnskyld.
På jobben har vi en brevpakkemaskin. Den fungerer sånn at du legger i konvolutter på den ene siden og arkene som skal pakkes i konvoluttene på den andre. Deretter bretter maskinen arkene, putter dem i konvoluttene og limer igjen. I dag fikk vi en stor haug med ark som skulle sendes ut; en ypperlig jobb for pakkemaskina! Mottakers adresse sto på arkene, så det skulle benyttes gjennomsiktige konvolutter. Jeg meldte meg frivillig til å fikse dette.
Etter ei stund måtte jeg legge i nye dokumenter. Jeg tok opp en bunke ark og la dem i maskinen, før jeg gikk å satte meg med PC-en. Plutselig, som lyn fra klar himmel, gikk det opp for meg: Jeg hadde lagt arkene feil vei! Dette høres sikkert ikke ut som noen krise, men det innebærer at navn og adresse havner inne i konvolutten, i stedet for ut mot ruta. Jeg nærmest løp bort til maskina og trykket som en besatt på stoppknappen.
Maskina hadde rukket å pakke 252 brev innen jeg innså hva jeg hadde gjort. Konsekvensen av dette var at jeg måtte åpne de 252 konvoluttene, ta ut de 252 arkene, brette dem ut og sende dem gjennom maskinen på nytt. Og det tok faktisk ganske så lang tid! Unødvendig... - Men det moret i alle fall sjefen!
Så om det er noen som føler seg klumsete der ute; slapp av, dere er absolutt ikke alene!
xoxo -
KlumseIngrid
Hvis menn hadde hatt mensen, ville 4.august 2008 definitivt være en av dagene for en på jobben min. Jeg har sommerjobb på postavdelinga i Sparebank 1, hvor jeg sorterer, henter og leverer post internt i banken, samt frankerer, sender og mye mer. Da jeg kom inn døra klokka 7 (!!) i dag, hilste jeg på han som hadde kommet, (jeg vet ikke om taushetsplikt nekter meg å nevne navn, men for å være på den sikre siden, velger jeg å kalle han Per) og hørte at telefonen ringte. For ikke å være så alt for husvarm, valgte jeg å spørre forsiktig om jeg skulle ta den. Jeg fikk til svar at den hadde ringt i ett strekk i en halvtime, men at han (av en eller annen grunn) ikke hadde fått tatt den. Men for all del...
Jeg rakk å ta den andre gangen den ringte. Det var en annen av de som jobber her, som fortalte at han ikke kunne komme før seint i dag. Så da ble det bare meg og Per. "Jaja, det går da fint", tenkte nå jeg. Men da jeg videreformidlet denne beskjeden, virket det som om alt raknet. "Jeg kommer aldri til å bli ferdig" ble etterhvert en mye brukt frase. Jeg prøvde å svare med et positivt "jo, klart du blir det!" men til ingen nytte. Fortvilelsen sto skrevet i ansiktet hans og tankene begynte å rase i meg. Hva om han får nervøst sammenbrudd? Hva om han besvimer? Hva om han begynner å gråte?
Etter å ha lagt tanken om at "en beroligende sang kanskje ville gjort seg" på hylla, gikk jeg over til å gå gjennom fremgangsmåten for stabilt sideleie for meg selv. Plutselig fikk jeg en åpenbaring: Han samler jo på frimerker! Jeg hadde en stor bunke brev foran meg, og visste at han ble glad om et eller flere av dem hadde et frimerke fra et annet land på seg. Jeg skjønte dette var min eneste redning nå, så jeg satte igang med brevåpninga og klarte såvidt å kvele et "halleluja!" da jeg så det: Et frimerke fra Sverige! Jeg gliste for meg selv før jeg rakte det til han. Og utrolig nok: Denne lille papirbiten snudde alt! (Humørendingen kan jo muligens ha noe å gjøre med at han faktisk begynte å bli ferdig, men uansett). Han ble i alle fall glad! Da han i tillegg fikk i seg litt kaffe, og gikk løs på den siste bunken med brev, pustet jeg lettet ut. Det ordnet seg.
Så, folkens. Moralen er at Tines slagord fra rømmereklamen; "Det er ikke så mye som skal til" faktisk stemmer. Husk det! Og i tillegg er det jo litt morsomt at jeg allerede har hatt en så innholdsrik dag. Klokken er jo tross alt ikke mer enn kvart på ni. Dette blir koonge! Hoho!
xoxo -
frimerkedronninga Ingrid
Lørdag 2. august, 2008. En vanlig dag, Ingrid har sovet hos Ranveig. Etter x antall ganger med slumring, sto vi opp, gikk inn på badet, og lo av de to trollene som bor i speilet. De er rare. Men etter en tominutters makeover, hadde trollene blitt erstattet med to vaskeekte babes. Yeah! Etter alt for masse lunka pizza, varmet opp fra kvelden før, var vi allerede for seint ute. Ranveig skulle nemlig på jobb. Og Ingrid skulle rekke bussen. Men vår ustoppelige positivitet lot seg ikke knekke. Ikke engang da Ingrid måtte ta av seg skoene og gå i sokker på grunn av gnagsår. Allerede her skjønte vi at denne dagen var dømt til å bli bra, noe som ble bekreftet da vi så en død måse i veikanten. -En død måse er en god måse! På mirakuløst vis rakk vi både buss og jobb.
Ranveigs jobbdag: Kassa på McDonalds. Ny oppgave,Ranveig skulle mestre DT-en. (Og for dere som ikke kan McDonalds' kodespråk; DT = Drive through). Ranveig var både nervøs og spent, og oppdaget fort et aktuelt problem: Det gikk ikke an å høre hva folk sa da de bestilte. Så etter mye "hæ" og "kan du gjenta", fant hun ut at et høflig "kjør te luke to, e du snill" var det beste alternativet. Dagens høydepunkt: Partyboyz som dansa på restauranttaket i boxer. Men superranveig takla situasjonen med stil: "Kom og hjelp! Ka ska æ gjør!?" Restauranten bør være takknemlige for å ha egen underholdning.
Ingrid fant fort ut at det var mye flauere å gå i sokkene da hun gikk alene. Men da hun allerede var 5 minutter for sein til bussen, valgte hun å ignorere det. Hun smilte søtt tilbake til bilistene, og overbeviste seg selv om at grunnen til at de smilte og pekte, var at hun hadde på seg ny t-skjorte. Bussturen gikk fint, og resten av formiddagen gikk med til sløving i sola.
Klokka 20.00 møttes vi i byen. Vi hadde nemlig bestemt oss for at Kurt NIlsen-konserten vi skulle på senere samme kveld, fortjente et realt vorspiel. Selvfølgelig i form av et trivelig kafébesøk. Etter en snartur innom solsiden, fant vi ut at kafé var dyrt. Vi havnet tilslutt på en italiensk restaurant i Nordre (den samme vi hadde gått forbi 40 minutter tidligere), hvor vi fikk lynkurs i italiensk og en deilig bananasplit. Merk: Kun med sjokoladekuler. Mmh! Underholdning: 40+som hadde fått mer enn ett glass for mye. Artige qoutes: "Han Johnny dansa på taket!" og "Vi ska nå på party i mårra og vi da!" Tragisk? Neeei? I tillegg til dette må det jo nevnes at vi fikk privatkonsert av en Raul iført briller med gule glass. Vg-lista neste!
Da vi hadde spist isen og blitt gode og kalde, var tiden inne for en kaffe fra kaffekongen McDonalds. Selv om ingen av oss egentlig liker kaffe, var vi så sportye at vi bestemte oss for å kjøre på. Vi var usikre på om vi ville ha cappuchino eller latte, og ville derfor ha litt hjelp av Martin i kassa:
Ingrid og Ranveig: Duuuu? Ka e egentlig forskjellen på cappuchino og kaffe latte?
Kassemartin: (Ser på skjermen) Så vidt æ huske, såå... ("Ka i all verden står det her!?") har det sæ sånn at...blablabla, prosent kaffebønner, 85 av det og 47 av det ("Bli ikke det 100 da?").
Ingrid og Ranveig: Okei, det forklare saken. Takk, Martin! Vi tar en av hver!
Kassemartin: Ja, kaffemaskina bruke bare tre kvarter per kopp, så det bli konge!
Ingrid og Ranveig: zzzzzzzzzzzZZZZZ.....
Kaffemartin: Her! Ta med litt sukker, håpe det smake!
Ingrid og Ranveig: "Der bistro sucker!" Kuuult! Den tar vi!
Etter Ranveig hadde utfordra Ingrid til å helle alt sukkeret i munnen på en gang, ble vi mette på kaffe. Da vi innså at den store folkemengden som småløp forbi skulle på samme konsert som oss, fant vi ut at det var på tide å gå. Konsertopplevelsen fikk karakter 10+ på grunn av regnet og de fulle jentene som klina. Kurt var flink da :)
To gatemusikanter med trekkspill måtte trekke på smilebåndet da vi valgte å holde en aldri så liten danseoppvisning for dem i forbifarten. Rart ingen forbigående betalte oss i stedet! Slitne, sultne og våte som vi var, sank lysten til å gå hele veien hjem mer og mer for hvert skritt vi tok. Dog haiketommelen var håpefullt hevet, var ikke pensjonistforeningen gira. Men tilslutt hørte vi stemmer: "Hey, dåkker skyss treng?" Det var Achmed Mustafa og Ali, begge iført lekent hodeskaut, som stoppa. Desperate som vi var, takket vi og hoppa inn. Turen tok helt av med herlig hiphopmusikk fra "McMusic 2001" og nestenkrasj med buss. Vi takket Gud for at vi fortsatt var like hele da vi kom fram, men ble avbrutt av forespørsel om å komme til bilvinduet:
Achmed Mustafa: Dåkker vet æ kjøre pirat, hæ?
Ingrid og Ranveig: Åja, du gjør det ja. Flott. Kor my?
Achmed Mustafa: En hondrelapp e fint.
Ingrid og Ranveig: Naaa, har ikke. 50 får hold.
Achmed Mustafa: God natt og hadæbra.
Ingrid og Ranveig: Ha en brillefin kveld!
Ja, det var vår spennende lørdagskveld. Cheers!
xoxo
Kvelden har kome og roa har senka seg over familien Svanholms lune rede. Dei vakre, inspirerande tonene til Mozart som kjem frå morfars gamle gramofon, fyller kvar ein krinkel og krok i det vesle huset. Mor tutlar omkring, mens far legg nok ein vedkubbe i den knitrande peisen. Fred.
Freden gjennomborar alt. Den fyller alt. Tankar om ting som skal gjerast, ting som må hugsast og alle livets bekymringar druknar i dei hyptnotiserande tonene. Inne på kontoret sit det to. Det er Ranveig og Ingrid som sitt der. Praten går:
Ranveig: Du Ingrid?
Ingrid: Ja, Ranveig?
Ranveig: Eg berre kom til å tenkje på ein ting...
Ingrid: Jaha? Kva da? Fortel, ven!
Ranveig: Hadde det ikkje vore artig om me to, du og eg, hadde laga oss ein blogg?
Ingrid: Ein blogg? Kva er det?
Ranveig: Du veit...Eit slikt nettsted. Kor du kan skrive om det som hender i livet ditt og sånn.
Eg har høyrd at både ho Karoline oppe i åsen og ho Vesle-Johanna har ein slik ein.
Ingrid: Men me har jo korkje viten eller erfaring til å setje igang eit slikt omfattende arbeid?
Ranveig: Joda, Ingrid. Me kan klare det.
Ingrid: Jo, kanskje.. Jo, det kan me! Me kan jo berre bruke vegleiinga!
Ranveig: Så kva seier du?
Ingrid: Amen, søster. Amen.
Og slik gjekk det til. Slik vakna denne bloggen til live. Her kan dykk følgje liva deira og tankene deira.
Gled dykk!
